Translate

søndag 31. august 2014

Tilværelsens uutholdelige letthet...

Det er jo egentlig ikke rart at jeg tenker mye for tiden - det er jo så mye tid der til å tenke på - plutselig!
Viktig å tenke de rette tankene til rett tid - og så; gå videre...
Når jeg ser tilbake gikk det jo i et uendelig hardkjør helt fram til jeg flytta - og ikke har jeg hatt så mye tid til å sette meg ned etterpå heller. Men nå er høsten her - og plutselig griper ikke hverdagen like kraftig tak i meg som den alltid pleide før om åra...
Dermed blir det merkelig nok også mer tid til å bekymre seg over alt det jeg ikke rekker å gjøre - eller over verdenssituasjonen generelt - altså også ting jeg absolutt ikke kan gjøre noe med (som syltynn våpenhvile i Gaza, kamper i Irak og ebolautbrudd i Senegal)...
At jeg fortsatt sliter med sengeplass og vanntilførsel er et uvesentlig luksusproblem.
Selv om jeg sikkert er over gjennomsnittet flink til å legge ting vekk - og snakke oppløftende til meg selv- er det faktisk en større utfordring for meg å distansere meg fra verdens elendighet og min egen dårlige samvittighet med større pusterom og bedre tid. Mer enn noen gang føler jeg på det at jeg tilfeldigvis befinner meg på den nydeligste, grønne gren her i verden - og i tillegg har jeg ikke dette altoppslukende arbeidet som kaster seg over meg daglig og døyver tankene... På toppen av dette (at jeg reflekterer mye over hvordan det egentlig skal gå med planeten vår) så har jeg det personlig så godt og trygt at jeg innimellom kan bli redd for å få noe tungt i hodet - uten forvarsel...

Derfor må også jeg (med mine 35 års erfaring med meditasjon og kontemplasjon) støtt og stadig si til meg selv at det mer enn noen gang er viktig at jeg konsentrerer min energi  på alle dem jeg nå en gang er så heldig å ha her rundt meg - forsøke å være et godt forbilde, ta vare på meg selv - og at jeg bidrar med mitt lille "stillehjørne" for å hjelpe andre til å hjelpe seg selv også...
OG: Det jeg ikke kan få gjort noe med må jeg tillate meg selv å tenke på, forsøke å forstå - men så må jeg også gi slipp...!
Jeg - et lite sandkorn i stjernetida - den korte lille stunden i universet da stjernene lyser og det er liv...
Puste, akseptere - og gi slipp - hver gang og på nytt og på nytt...
Derfor er jeg så utrolig takknemlig for at jeg har kommet i gang med i alle fall litt yogaundervisning her i leiligheten min... Og til min store glede var det akkurat så fint å veilede i øvelser og lede meditasjon for andre her som jeg hadde håpet! Det føles faktisk veldig, veldig bra!
Så da er det håp!
Yes!

2 kommentarer:

  1. Hei! Det var så fint å lese det du har skrevet bla om å gi slipp, være et forbilde, å ta vare på den nære krets mm. Et viktig budskap. Lykke til med yogaen og din nye vei. Hilsen Anna

    SvarSlett