Det jeg skal legge bak meg...

Jeg kjenner at jeg er veldig glad i rekkehuset mitt. I rotet - og energien - og nærheten til skogen. Jeg er ikke i tvil om at jeg nå ønsker å legge dette bak meg og starte på noe nytt - men noen deler av denne prosessen er så klart både slitsomme og litt urovekkende...

Jeg har hatt noe unikt i dette hjemmet også - noe som er MEG...

Det er selvsagt er minst like mye "meg" dit jeg kommer, men det som ligger som en liten irriterende tagg nå før jeg skal gå i gang med å ta kontakt med megler for å legge ut huset for salg er at jeg vet akkurat hva en hver eiendomsmegler kommer til å si...!
De kommer til å si: Kvitt deg med all dritten, mal veggene hvite, rydd høyt og lavt og fjern alle bilder og personlige eiendeler. Og av en eller annen grunn provoserer dette meg allerede før jeg har hørt det!!!
Fordi jeg elsker alle tingene mine., jeg elsker rotet, minnene og den grønne veggen på soverommet...!
Men i det øyeblikket en megler skal forholde seg til dette er alt plutselig redusert til patetisk rot og ekle personlige eiendeler...
Å legge ut det som har vært ditt fristed og hjem i over 20 år for salg er dermed plutselig en offentlig bekjennelse av hva du har levd med og hatt det bra med i såå lang tid. Det føles avslørende.. og litt trist også...

Her gjelder det jo egentlig bare å rydde - og lysne opp litt, da...

...Så nå er stua blitt "fransk grå" og litt mer "streit"...og kjedelig?...

Ellers er det fortsatt både rart, rotete.. og litt annerledes, kanskje... men jeg elsker energien i huset mitt!

Men jeg kjenner at det på en måte skal bli godt også å måtte rydde seg ut herfra. Det å gå igjennom alt jeg har - og velge ut bare det høyst nødvendigste - gir en følelse av ro og renselse. Det å kvitte meg med det som bare ligger og er til overs - og gi bort og selge det jeg ikke trenger, velge ut det jeg ikke kan unnvære til leiligheten i Tønsberg - for så å legge det jeg likevel ikke klarer å kvitte meg med på lageret der ( til kommende generasjoner...?! ;) føles godt og riktig! Alt i alt blir sikkert en god og nødvendig prosess!
Som jeg i bunn og grunn er litt utålmodig etter å komme igang med nå...

Derfor er det faktisk deilig at vi nå har tippet inn i 2014!

Jeg har allerede ryddet et loftsrom i Tønsberg, kjørt ned noen kasser med ting - og startet ryddeprosessen før visning... Det føles også greit - selv om jeg ikke kommer til å fjerne alle "spor av levd liv" før jeg tar kontakt med eiendomsmegleren...
Når jeg ser på loftet og i bodene tenker jeg derimot at ALLE burde flytte en gang i blant... Jaja...
Mye å ta tak i - men nå er jeg faktisk i gang!

Usminka frukt!

Det ble rikelige anledninger til "mindfulness" mens jeg var i Gambia. Vi besøkte ikke krokodillene, så ikke apeparken - og vi tok heller ikke noe båtcruise oppover Gambiafloden... 

Vi gjorde veldig lite av de vanlige "go see" man kan gjøre Gambia... heldigvis! Derimot fikk jeg masse tid til bare å sitte og observere - og tid til å spise en grapefrukt sakte, sakte mens jeg tenkte på dem som hadde dyrket den!

Helt enkelt - og helt ekte!

Og denne gangen visste jeg faktisk litt om de som HADDE dyrket denne grapfrukten. Det var familien til Binta - en nabo fra Bakau - som datteren min har kjent siden hun var en ganske liten jente...
Det som skjedde var at vi satt hjemme på gårdsplassen hos min datters venninne og "husvert" i Gambia fra 2008, Begay, da en sjenert ungjente plutselig kom strenende inn gjennom porten med en pose i hendene - uten et ord plasserte hun denne posen i fanget til min datter, smilte kort - og fortsatte i samme fart inn i husets mørke kroker.. Vi kikket ned i posen og der lå et knippe unnselig utseende grapefrukter...

De aller fleste har et eller annet frukttre på gårdsplassen - hos Begay er det bananer...

Et par dager senere tar jeg altså fram en av disse usminkede fruktene en tidlig morgentime mens jeg ser solen stige over Gambias røde jord - og så setter jeg kniven i skallet... Allerede da opplever jeg noe spesielt - en sprut av saft fra skall og frukt vitner om noe ekte, noe frisk, noe uventet...
For dette er ikke en frukt som har blitt plukket mens den var umoden og hard, men tvert imot en solmoden, økologisk og håndplukket frukt fra naboen i Bakau...
En frukt som kanskje ser litt kjedelig ut, men som smaker slik frukt egentlig skal smake - og mens jeg sitter der - og plukker steiner og skinn og deler bit for bit av den hverdagslige, enkle frukten mens jeg spiser langsomt og smaker hver minste trevl - tenker jeg at denne frukten kommer fra det treet som Bintas familie har i sin hage i den røde jorden inne i Bakau. De har sådd, passet på, vannet og gjødslet - de har stelt og ventet - og så - var fruktene klare for plukking - og akkurat da - akkurat i det rette øyeblikket var vi på dette stedet - og fruktene ble en etter en hentet løs fra grenen for hånd og puttet ned i denne posen og gitt oss - med en enkel gest - ikke noe "fuss" der, nei...
Det tenkte jeg på mens jeg spiste denne enkle frukten.
Og DET er å være tilstede i det man gjør!
Det er mindfulness!

I Gambia kan du finne økologisk og usminka mat til salgs på de fleste gatehjørner...

Mye av den frukten og de grønnsakene vi blir presentert for i butikkene her hjemme er sminket for å passe inn i det forbrukerne ønsker å SE i fruktdisken. ..(bokstavelig talt! Det ER sant!) I Gambia serveres det usminket frukt, kortreist mat - og ikke noen sprøytemidler finnes det der heller (for det har de ikke råd til!).. Og det MERKES! Ikke når du ser på maten... Men når du spiser den!!!

SÅ: Mens jeg satt på terrassen denne morgenen og nøt den nevnte grapefrukten kom det attpåtil en bonde med en trillebår med diverse grønnsaker på - og henvendte seg i restauranten nedenunder. Han brukte en liten vekt og veide opp en passelig mengde skitne, nyplukkede poteter som han deretter overleverte kjøkkenet. Det kaller jeg kortreist! Jeg blir helt rørt når jeg ser det.. det er så enkelt, så liketil - og så RIKTIG!

Slik leveres grønnsakene til restaurantene i den travleste turistgaten i Senegambia!

Dette var NOE av det spektakulære jeg opplevde i Gambia...
Simple as that!

Slipp ut magen og pust...!

Nå kommer den første oppsummeringen fra Afrika... Og det aller første jeg vil dele her handler faktisk om Norge, Europa - eller kanskje hele den vestlige verden: Det er skremmende hvor lite vi vestlige mennesker tillater oss å slippe ut magen! Denne observasjonen er en viktig påminner for meg selv - både som kvinne, som yoga- og meditasjonsutøver - og som et fritt menneske generelt!

Uansett klesdrakt eller kroppsfasong - på tide å slippe ut magen og rette seg opp i ryggen!

For det som skjer når man kommer til et nytt land og nye opplevelser er jo at man ser seg selv og sitt eget på en ny måte... Man sammenligner og ser likheter og forskjeller - unansett om man vil det eller ikke! Fra mitt ståsted som observatør i Gambia er det mye å si om kultur, fokus, tilstdedeværelse og gjestfrihet - men det jeg vil fokusere på aller, aller først er TILLATELSEN TIL Å VÆRE DEN MAN ER - rent kroppslig!

Når jeg registrerer kroppsholdningen til både kvinner og menn i Gambia får jeg et motsatt bilde inni hodet mitt av vestlige mennesker - og jeg får en følelse av at selv unge, tynne jenter går rundt og holder inn magen konstant og hele tiden her hjemme!
Vel er vakre mennesker verdsatt - og folk pynter seg mer i Gambia enn jeg har sett noe annet sted - men INGEN trekker skulderne inn foran kroppen, holder inn magen - eller skjuler seg på noen måte bare fordi de ikke er helt unge, slanke eller er kledd i siste skrik..! Kanskje hjelper det på at de aller fleste der vet hvordan de skal bære et stort fruktfat på hodet mens de har en bøtte vann i hver hånd og en unge på ryggen???

Vel hjemme igjen blir altså dette den første og viktigste huskeregelen som jeg skal ta med meg inn i hverdagen i 2014:

Uansett om jeg har en dårlig dag skal jeg fra nå av forsøke å slippe ut magen, rette meg opp, være meg selv - og la det stå til.
Og dermed kommer den aller beste medisinen nærmest av seg selv:
Jeg puster med magen..!
...DET oppfordrer jeg alle andre til å gjøre også!
Ikke bare er det sunt - det er gratis også!!!

Godt Nytt År! :)