Translate

søndag 8. desember 2013

Blir det fortsatt sånn? Eller blir det helt annerledes???

Om et par uker reiser jeg for å tilbringe julen sammen med min datters familie i Gambia... På forhånd har jeg gjort meg noen tanker om hvordan dette møtet vil bli... Det blir spennende å se om noen av disse tankene stemmer!

Siden det nå er vinter og snø her er det liksom enda vanskeligere
å forestille seg hvordan det vil bli å tilbringe jula i Afrika!
Allerede første gangen jeg fikk begeistrede beskrivelser fra Vest-Afrika og Gambia av min forelskede datter festet det seg noen bilder i hodet mitt om hva jeg skal komme til å møte der om kun kort  tid.

Jeg selv har jo brukt mye tid på å finne ut hva som er viktig i mitt liv - og jeg har en følelse av at mye av den tilstedeværelsen vi her i vesten kjemper så hardt for å oppnå alltid har vært en selvfølge i mange av de landene vi ofte ser på som "utviklingsland".
Jeg vet ikke om dette er riktig,  men jeg har fått inntrykk av at folk i land som lever mer fra hånd til munn - også lever litt mer i nuet også i sitt tankesett.

Selv om vi ikke på noen måte skal romantisere "det enkle liv" når det enkle livet ikke er selvvalgt, men et resultat av dårlig økonomistyring og arbeidsledighet, kan vi vel tillate oss å se på tankesettet til folk som lever så pass enkelt som en ressurs vi har mye å lære av?

Etter hva jeg har forstått er TID en ressurs de fleste gambiere har flust av. Derfor kan det å lage en kanne te - eller det å gå å hilse på naboen - være en aktivitet for hele ettermiddagen. Og da skal man ikke "rushe" videre fordi man skal på en annen aktivitet eller besøke noen andre! Nei: Hver aktivitet og hvert menneske skal få den tiden og respekten de fortjener...

Å ikke bekymre seg for dagen i morgen eller snakke om snøen som falt i fjor, men glede seg over der du er akkurat nå - om du er mett og omkranset av folk du liker - burde være noe vi alle satte mer pris på enn det vi faktisk gjør til daglig! Og dette er noe av det jeg tror de kanskje er litt flinkere til dit jeg skal...
...Så får vi se om jeg har rett - og hvilke andre oppdagelser og overraskelser jeg får underveis...

Jeg er åpen og skal ta meg tid til å lytte, lukte og se etter hva jeg kan lære av livet der iallefall!

tirsdag 19. november 2013

Tenk om...

Tenk om jeg en dag kunne servere varm suppe, hjemmebakt brød og varm hjemmelaget kakao med et hint av chilli  (alt selvsagt basert på rettferdige, sunne råvarer og laget fra bunnen...) til kalde Tønsbergensere... en høstdag... på et hjørne...

... Det hadde vært enda morsommere enn bare å servere kaffe og bolle... Når man først er i gang og man har et forretningslokale - og man likevel er nødt til å installere et kjøkken og søke kommunen om alle mulige tillatelser og legge penger og energi i lokalene...

For ofte savner jeg akkurat dette når jeg er på besøk i en by: Mat som er både næringsrik, smaker godt, er laget fra bunnen og går raskt. For rask mat behøver jo ikke å være usunn! Rask mat kan like gjerne være grillede grønnsaker, en varm, sunn suppe eller hjemmebakt brød!
Som for eksempel denne smektende gulrot- og ingefærsuppa som jeg varmet meg på i dag:
Ingrediensene: Et hvitløksfedd, fire gulrøtter, to pærer, en stor bit ingefær, en boks kokosmelk og en teskje havsalt..

Først kokte jeg alle ingrediensene i ca en liter vann til de var møre. Deretter kjørte jeg massen glatt med stavmikser rett i kjelen. Så tilsatte jeg kokosmelken, litt persille, salt og pepper og kjørte litt til med mikseren - før jeg satte det hele tilbake på platen og varmet opp mens jeg smakte til med en skvis limesaft...
Forrige gang jeg lagde denne suppa brukte jeg vannmelon i stedet for pærer - det var også kjempegodt!
Det er novembersuppa si, det!


søndag 10. november 2013

Inspirasjon!

Vi har vært i Tønsberg og sett på lokalitetene... Aller morsomst var det selvsagt for meg å se min mormors leilighet som jeg skal flytte inn i til sommeren. Her er det mye som skal gjøres - men FOR ET UTGANGSPUNKT!
Gjensyn med sånne tak gjør en gammel nostalgist bare lykkelig...
Og selvsagt betyr det mye for meg at dette er den leiligheten jeg fant trygghet og et mormorfang selv i hele oppveksten.. Og nå er jeg er kjempeglad og takknemlig for at ingen har vært "moderne nok" til renovere eller kaste ut den gamle kjøkkeninnredningen - eller modernisere takene - i alle de årene som har gått siden mormor forlot huset vårt for siste gang...! Alt det gamle, fine har fått bestå - og jeg skal gjøre mitt for at det skal få et nytt og godt og langt liv!!!
Her må jeg finne tilbake til den opprinnelige fargen - og lete opp noen retro skaphåndtak - resten gjør seg selv!
Forretningslokalet derimot lider under et "moderne" tak - det tror jeg vi bare må gjøre noe med... Gulvet er nok også modent for restaurering - og her er det MYE å ta tak i! Hodet er fullt av ideer og det er også mye å gruble på... Men hele prosjektet føles absolutt både viktig og riktig og motiverende for oss som er i gang med det!!!
Mye å ta tak i for flere generasjoner før det er klart for baby-kafe med rettferdig handel her!

søndag 27. oktober 2013

Om å ordne tankene...

Noen ganger når jeg står foran store valg eller ønsker inspirasjon trenger jeg å ta i  bruk alle mine innlærte strategier for å holde orden på hvor jeg vil...
Litt "magisk": I 2009 lagde jeg faktisk en slik plakat der jeg skrev ned ønsker om inspirasjon til "et prosjekt", "noe godt" og ønske om å skrive og nå ut med et budskap. Jeg la den i en skuff under senga mi - og tenke ikke mer på dette - før jeg fant den igjen lenge etter at  bloggen og prosjektet "simple living 2011" var realisert ! ;D
Her om dagen følte jeg dessuten et veldig behov for å sette meg ned og lage lange lister over hva jeg ønsker-  og hva jeg er redd for-  i forbindelse med flytting og restarting av resten av mitt liv... ;)
For meg er dette ikke bare en måte å holde fokus på - men nødvendig for at jeg selv skal se retningen og for å vite akkurat hva som er det beste for meg akkurat nå!

Jeg fant ut at jeg gruer meg for det praktiske i forbindelse med søknader til kommunen - og forbedringer av forretningslokalene i Tønsberg. Dessuten liker jeg ikke så godt usikkerheten i forbindelse med inntekter som kommer til å oppstå utpå høsten neste år feks...
Likevel kan jeg se at jeg føler meg helt trygg på at det er riktig for meg å flytte sammen med storfamilien - og at jeg ikke er redd for framtida helt generelt...

Jeg er veldig visuell. Jeg ser drømmer og visjoner i bilder. Så derfor er det viktig for meg å få alle drømmer og planer ned på papir!
I tillegg til å lage lister og affirmasjoner (tankemønstre for å oppnå det du vil og programmere tankene dine positivt) hender det at jeg setter meg ned og klipper og limer sammen bilder som gir meg positive assosiasjoner. Dette er morsomt, blir fint - og gir meg ro i sjela!

Derfor deler jeg med leserne her deler av noen av mine inspirasjonsplakater:
Denne plakaten inspirerer meg til å holde orden rundt meg og gir meg lyst til å rydde opp!

Denne plakaten handler om hvordan jeg helst vil spise, trene og ta vare på meg selv. Det var beroligende bare å lage den! :)

lørdag 19. oktober 2013

Om å hoppe i den store bakken etter fylte 50... Og om å komme hjem...

Oi! Plutselig så dukket det opp et digert valg foran nesa mi. Jeg har ikke rotet rundt og lett etter livsendringer i det hele tatt, jeg!... Jeg har akseptert min skjebne, hygget meg i mitt eget selskap - og gjort det aller beste ut av mitt liv på åsen med rekkehus, lærerjobb og gode sko... :)
Et godt liv - uten de store overskriftene...
Men sånn helt plutselig dukket det altså opp en helt annen mulighet. En spennende mulighet. En skremmende mulighet. Men likevel en helt riktig og viktig mulighet – og dermed ble det plutselig min tur til å gripe om tanken på å kaste loss, selge huset og stupe i det (om noen månders tid..).

Men dette handler ikke om en jordomseiling og egentlig ikke om en tur til fremmede land i det hele tatt... Dette hendler egentlig bare om å komme hjem...
Etter 30 år i Oslo og Akershus skal jeg nok til sommeren dra sydover og begynne på noe helt nytt og spennende – og det beste av alt: Jeg skal gjøre det sammen med flere generasjoner bra mennesker som jeg er i familie med!!! :D Vi blir da 4 generasjoner i samme hus (slapp av; det er en kjempediger bygård med masse leiligheter!) – der vi alle kan ha både nytte og glede av hverandre! Skikkelig gammeldags – og helt herlig!!!

Det er min kjære datter som er drivkraft og pådriver – og jeg er så heldig at da hun og familien bestemte seg for å flytte spurte hun meg pent om jeg ikke ville være med «på lasset»! ;)
Første skritt blir å kvitte meg med huslån og månedlig inntekt - og forsøke satse penger på noe litt mer flytende, usikkert... Det som er bra og trygt er at jo jeg og barn og barnebarn flytter inn i mine foreldres bygård og danner et «kollektiv» der vi kan hjelpe og støtte hverandre. Dessuten er det en by der jeg har et nettverk (om enn ikke så veldig stort) men jeg vet hva jeg flytter til...

Dessuten er vi så heldige at det står et forretningslokale ledig i samme hus og venter på oss...
Og så har jeg en datter av «grundertype» som ønsker å selge produkter laget i en bærekraftig lokalbedrift i Gambia. Hun er allerede i gang med planleggingen av spesialdesignet bæretøy - for at norske mødre og fedre skal kunne få en «myk start» - med flotte afrikanske trykk og farger. Hun har også en visjon om en «babykafe» i «huset vårt» med en spesialdesignet krok for foreldre og barn med myke puter og «slyngevugger for babyer».
Men vi vil også tilby kaffe «to go» for folk i farten - og noen benker og stoler til å sitte på for de uten små - men som bare vil ha en kopp ekstremt god kaffe ;) (finnes ikke på den siden av jernbanen!:)
Litt av bygningen - fra den gangen mine grandtanter hadde glassmagasin i de samme lokalene...
Min visjon ved siden av dette er å starte opp «Siris stillerom» der jeg tilbyr kurs og opplæring i «Mindfulness for barn - og meditasjon for alle». Kanskje spesielt beregnet på lærere som ønsker å tilby barn en motvekt til alle inntrykkene vi utsettes for ustoppelig, - men også selvsagt for alle andre som er ute etter ro og tilstedeværelse for sitt eget velværes skyld!... Sannsynligvis vil jeg også by på avspenninger satt i sammenheng med yoga – for kroppen må henge med!
Jeg kommer til å lage nettside og facebookside før sommeren – og de som allerede har vært på yoga/meditasjonskurs med meg må gjerne gi meg noen gode referanser ! ;D

Jeg tenker meg at jeg også kan arrangere «retreat» i sjøkanten: (Har tilgang til sted på Husøy utenfor Tønsberg).. Har planer om å arrangere et kurs i «indre stillhet» fells-yoga, guidede meditasjoner/ mindfulness i August 2014. Tror det kan bli en flott start på skoleåret for lærere - og selvsagt for alle andre interesserte! Jeg kan lokke med spesielle opplevelser som soloppgangs-meditasjon, yoga, sunne måltider, helsebringende samvær, sjøbad, frisk sjøluft og åpen, ufordømmende livsfilosofering...

Hvis vi får til alt dette vil jeg kanskje også forsøke å skaffe meg et helt eget sted å trekke meg tilbake til ved sjøen... Og realisere alt dette er noe jeg ikke en gang har våget å drømme om - men som vil gi meg enda mer tid generelt, mer tid med barn, barnebarn og «mine gamle» - og kanskje også enda mer verdifull bruk av mine egne ressurser,,,
Mer av det samme... men fra en litt annen vinkel, kanskje...?
Det kommer til å ta noen måneder før tankene blir satt ut i praktisk handling – for det er mye som skal avvikles her på åsen først! Men når jeg kommer igang skal jeg forsøke å blogge om opp og nedturer – tvil, håp og utmattelse...
Så får vi se hvor mye en 50 år gammel kropp kan tåle!

Det er masse, masse spennende, inspirerende oppgaver som ligger foran oss - og jeg håper at det iallefall kan inspirere andre middelaldrende til å sette utfor - og hoppe i det - dersom de får en mulighet!!!

Så vidt jeg vet så lever vi bare en gang! ;)




søndag 8. september 2013

OMG! Verden VIL bedras!!!

Hvorfor slenger vi sarkastiske kommentarer om fotformsko? Det er de eneste skoene som faktisk har navn etter sin nøyaktige funksjon: De har form etter foten din slik at den kan brukes til det den er ment for!!!

Alene blir det flere kaffekopper i stillhet - eller sammen med ei god venninne... det blir mer tid til turer alene - eller sammen med andre gode folk! Og det er et godt liv! Jeg har det veldig godt alene - for jeg har så mange å være sammen med! :)
Hvorfor dater folk på nettet? For å få bekreftet sitt eget ego? For å lure og lures??? Jeg har lenge lurt på hvorfor jeg alltid blir så skremt når jeg nærmer meg slike nettsteder... Nå tror jeg kanskje at jeg vet svaret: Jeg vil ha fotformsko! Jeg vil ha de folka som ER det de utgir jeg for! Jeg vil ha virkeligheten! Jeg vil ikke bedras!

I går var jeg på et hyggelig pub-besøk sammen med andre single i Tigerstaden. Vi snakket om alt annet enn politikk. For det blir ofte feil... Men vi snakket om "dating" - for det er noe vi har felles og kan litt om - vi som har vært single en stund...
Da fikk jeg en pussig beskjed fra en hyggelig mann som for ikke så lenge siden faktisk hadde fått til det å treffe en hyggelig dame via nettdating: "Du som ser så sprek ut må ikke fortelle hvor gammel du er! Du må trekke fra minst fem år! ALLE GJØR DET!!! OG: Du må IKKE fortelle at du er mormor! Skikkelig turn-off!!!"

Til det er min kommentar: (og det mener jeg av hele mitt hjerte!) Dersom det er sånn at jeg MÅ juge for å få meg en kjæreste - og at jeg absoluttt ikke må nevne at jeg har blitt velsignet med det nydeligste barnebarn... - JA - DA KAN DET VÆRE DET SAMME! Helt greit at jeg ikke skal dytte bilder av barnebarnet opp i trynet på en mann når jeg treffer ham på byen - eller bare sitte å snakke om krabbing, pludring og bleieskift! Såklart ikke! Men jeg er stolt over at jeg er en sprek mormor! Og jeg er stolt av at jeg er så GAMMAL!

Hva slags verden er det som er skapt i denne virituelle virkeligheten? En verden der ingenting er slik du tror og alle forventes å lure hverandre - bare litt - bare for å få noen på kroken??? Den verden der vil ikke jeg  være en del av!

Ikke på vilkår!

Og i morgen skal jeg gå og stemme på noen som sier det som det er: Vi må senke vår levestandard for at alle skal få det bedre! Det må koste om vi skal få fred! Og vi må leve bærekraftig om vi skal redde planeten!

Lurer på om det går an å få kjøpt fotformsko på nettet, jeg... ;)

søndag 25. august 2013

Mennesket - og mysteriene...

Livet, døden og ikke minst religionene - hva vi mennesker tror på - engasjerer tankene mine mye for tida...

Skaperverket. Mystisk, vakkert og forundelig - men MÅ det være en åndelig kraft bak det hele?
Dette engasjerer meg ikke minst fordi jeg synes jeg ser så mange eksempler på at religion undertrykker, knebler og holder folk nede på så mange vis. Og menneskenes mange meninger om hva en gud har pålagt oss kommer til uttrykk i så mange forskjellige varianter.

Jeg er mot undertrykking og jeg er mot fanatisme. Derimot er jeg en sterk forkjemper for toleranse og respekt for andres tro, følelser og syn på verden - og dermed også deres syn på hva som skjer etter at vi har forlatt denne planeten...
Bilder fra Egypt der en gruppe muslimer holder vakt rundt koptiske kirker slik at kristne skal få be i fred satt sammen med bilder av en gruppe kristne som holder vakt slik at de muslimske troende skal få be fredagsbønnen i fred rører meg langt inn i hjertet. For dette handler om respekt og toleranse og om å leve i fred selv om vi ser forskjellig på enkelte viktige ting!

Hva gjør vi her?
Selv er jeg i bunn og grunn mest av alt tilhenger av humanismen: Et syn der hva du tror på ikke spiller stor rolle bare du respekterer og tar vare på alt liv. Nestekjærlighet og åpenhet er stikkord for meg. Hva som skjer etter at jeg er død spiller ikke så stor rolle. Jeg har ingen frykt. Jeg tror at det er her på jorda prøvelsene foregår - evig pine har jeg ingen som helst tro på!

Men alle frykter vel det vi ikke kjenner til. Derfor gjør jeg meg selvsagt mange, mange tanker om hva det er som påvirker oss  - også det vi ikke kan se, men som likevel eksisterer - det vil si også det som vi verken kan ta på eller føle helt uten videre - men som likevel ikke kan underslås...
Som tyngdekraften. Som atomene. Som universet størrelse. Som tankene...
Uansett om man er religiøs eller ikke er det en kjennsgjerning at det er et enorm mysterium at menneskene i det hele tatt eksisterer. At vi filosoferer. At vi bygger, kommuniserer, sosialiserer og kompliserer. Og likevel er det sannsynligvis mer vi ikke fatter enn det vi faktisk forstår. Vi kan ikke forstå eller noen gang på noe som helst måte (så langt jeg kan se) få et klart svar på hvorfor vi  i det hele tatt eksisterer her i denne galaksen - i det som kalles stjernetida (den i universets levetid så korte perioden da stjernene lyser og gir liv) alt taler for at den tida da alt er brent ut og ingenting vil skje skal vare mye, mye lenger... Ufattelig - og ingen vits i å dvele lenge ved, egentlig...

Kjeeedelig uten mystikk!
Jeg må jo også innrømme at jeg selv synes verden er et litt kjedeligere sted uten mysterier. Hvorfor skal jeg ikke undre meg over om det går an å føle energier fra ting og folk du ikke kan se - eller lure på om jeg faktisk kan endre følelser og fysiske plager ved å endre tankemønstrene mine. Jeg liker å tenke at det er mange fysiske lover vi ennå ikke har oppdaget eller utforsket. At mye som virket "magisk" før nå er forklart ved naturlovene understøtter dette - men for meg er det spennende og magisk å tenke på alt det vi ennå ikke har oppdaget eller utnyttet!
Jeg ser at mange religioner er blitt brukt for å få makt og posisjon. Men jeg tror utspringet til religionene like ofte bunner i den samme undringen som jeg selv har - det er bare konklusjonene som er annerledes...

Det er jo mennesker som har bestemt hva vi skal tro!
Det som bekymrer meg er når jeg ser - også i det lille perspektivet - at religion blir brukt for eksempel til å holde jenter nede, til å ta fra folk stemmeretten og til å skremme barn fra å hevde seg og si sin mening...

Jeg hørte et flott arkivopptak med Rolv Wesenlund nylig der han snakket om hvor trist han synes det var at Jesus ikke hadde humor. Han hadde lest i bibelen og ble slått av at det ikke et eneste sted sto noe om at feks Peter hvisket noe i øret på Jesus hvorpå Jesus slo opp latterdøra og klasket seg på knærne!
Det er klart Jesus lo - ikke vet jeg hva som var gøy for 2000 år siden, men det er klart de hadde noen klassikere å le av den gangen også! Men det var jo ikke Jesus som skrev bibelen... Det var jo i såfall  forfatterne i ettertiden hans som ikke hadde humor... Eller det kan jo hende de vurderte det sånn at det ikke passet seg helt i akkurat den sammenhengen for eksempel å fortelle om grovisene blant disiplene. Det jeg mener er at mennesker gang på gang og stadig vekk (til og med Wesenlund) til alle tider har blandet sammen mulighetene for en åndelig dimensjon og det diverse menneskene har fortalt om det de opplever som det åndelige...

Uansett hvor på kloden vi kommer fra blander vi stadig vekk sammen mulighetene for at det er en kraft, en igangsetter et eller parallelt univers, (eller alle de andre mulighetene vi ikke kan tenke oss en gang) og de menneskelig pålagte levereglene. Muligheten for at det finnes noe utenfor vårt synlige univers (for det er jo bare det det er: MULIGHETER) blandes altså sammen med alle de andre påfunnene, skriftene og reglene som av diverse årsaker er blitt delt, pålagt og opphøyet - og veldig ofte misbrukt av makthavere...
Og DA blir det MYE rot!

Det var bare det jeg ville si!
Sånn - da var det sagt!
Takk!




tirsdag 16. juli 2013

Opp-ned i Kina...?

Leste en sak fra Kina om at det er innført en ny lov om at de gamle der kan kreve at etterkommerne skal dekke deres "åndelige behov"! 

Jeg mener faktisk at det burde være helt motsatt! 

De gamle med erfaring og god tid kunne heller bli pålagt å ha ansvar for de unges åndelige behov!

Finn på noe sjæl !... Og oppfør deg sånn at folk har LYST til å besøke deg - så går det nok bra ;)
Det er klart at jeg ønsker at den kommende generasjon skal besøke meg - og ha omsorg for meg - når jeg blir gammel. Slik jeg hadde det for dem da de var yngre. Det er klart jeg håper at jeg skal kunne nyte godt av deres selskap og friske innspill når jeg ikke selv klarer å bidra med så mye... Men jeg ønsker inderlig at det skal skje etter deres eget behov og ønske - ikke fordi de kan risikere å få en saftig bot om de lar vær!

En ny lov i Kina gir altså de eldre rett til å kreve "regelmessige besøk" av sine barn. Avkommet plikter nå å sørge for "de åndelige behovene" til sine eldre foreldre, og dette inkluderer å besøke dem eller i det minste å holde en jevn kontakt.

Kinesisk lov har allerede forskrifter som tilsier at barn har ansvar for de fysiske behovene til sine eldre foreldre, og de må derfor påse at foreldrene har tilgang på ting som mat, husly, penger og helsetjenester. Det nye er at barna og barnebarna nå også har ansvar for de vanskelig definerbare "åndelige behovene" til foreldrene. Her nevner loven særskilt plikten til å besøke sine eldre "regelmessig".

Dette er altså etter min mening litt opp-ned: Hva med å pålegge de gamle å måtte sørge for de unges "åndelige behov" regelmessig? Selvsagt skal pensjonistene få reise, kose seg og holde på med sitt,.. Men hadde det ikke vært på sin plass å forvente at de også skulle bidra med litt av tiden sin til å bygge opp neste generasjon - og dele litt mer av sin dyrekjøpte erfaring?

Hva med regelmessige filosofi-aftener på altanen sammen med de unge?
Deling av historier for barna foran peisen en gang i uka?
Baking av vanskelige kaker og sylting med de unge satt i system?
Jeg bare spør?
Det ville vært en lov med sus i det!
"De unge har rett til å kreve at de gamle skal sørge for at deres åndelige behov blir ivaretatt - slik at den kommende generasjon ikke blir sittende i tidsklemma uten å bli veiledet og oppdratt videre i de mer allmenne verdier"...!?

Kjør debatt! ;)

lørdag 6. juli 2013

Siste skrik fra eggstokkene..?

Forleden natt våknet jeg av noe som ikke kunne tolkes som noe annet enn de aller siste ropene fra mine middelaldrende eggstokker... Det var iallefall slik det kjentes! ...så da ble i jeg istedet liggende våken og lure på hva det i såfall vil bringe med seg...

Er mine stakkars eggstokker på utfasing...?
De har gjort nytten! Bevares! Flotte sunne barn som i tillegg er godt i gang med å bruke sine egne eggstokker! Jeg har ingenting å klage på der!
Men jeg har hørt at det kan komme andre plager når alle hormonene som har bistått meg i alle disse årene forandrer seg, minker og takker av...
Hetetoker for eksempel, uønsket hårvekst i ansiktet.., tørre slimhinner og mer kvapsete, tørr hud generelt... Ikke at det skremmer meg så veldig - for genetisk tror jeg at jeg ligger relativt godt an her uansett...

Så da kan jeg jo tenke litt på fordelene:... Alle badeturer, helgeturer og spontane fotturer for eksempel under spartanske forhold kan fra nå av kunne takles uten hygieniske vansker av noe slag!
Mindre utgifter.
Mindre problemer..?
Og fuktighetsbevarende kremer og oljer kan man jo få kjøpt for penger...

Så da er det bare symbolikken som gjenstår...?
Og den skal jeg vel kunne leve med...
Det går likevel den veien høna sparker.
Men det gjør det jo med alle.
Uansett! ;)


lørdag 29. juni 2013

Kjære, skrukkete medborgere...

I dag var det særlig to nyhetssaker som fanget min interesse. Den ene handlet om at det i flere sentralafrikanske land fortsatt er vanlig å forfølge og drepe unge jenter under påskudd av at de er hekser, besatte og bringer ulykke. Den andre handlet om at fler og fler norske kvinner over 60 får utført kosmetiske operasjoner for å se unge og spretne ut til de dør i 120års alderen...

Begynner du å bli stygg? Kjøp en diger, morsom og gjerne j.. dyr hatt!
Her en billig solhatt i påvente av noe bedre...
For å ta det siste først: Jeg vet at huden begynner å løsne fra skjellettet mer og mer - og at puppene blir lange istedetfor runde... Men kjære, vakre, gamle kvinner: Ikke gjør det!
Det er skremmende med gamle tanter med struttepupper! Det er skummelt med bestemødre med flatstrukne ansikter!!! Barna blir redde! Det er noe som ikke stemmer!!! Det er falskt, oppskrytt og ikke motiverende...
Til de som vurderer slike operasjoner kun av kosmetiske årsaker vil jeg si dette:
Tenk på noe hyggelig i stedet!
Gjør noe du synes er gøy! Selv gikk jeg nettopp en tur i øsende regn! Jeg blei forferdelig våt! Og inspirert! Og det blir man IKKE skrukkete av (kun forbigående iallefall!)!
Ta deg ei bolle! Drikk et stort glass med vann!
Se på utsikten og tenk over innsikten - istedetfor å se i speilet...
Kjøp en diger hatt for noen av pengene du vurderte å bruke på plastisk kirurgi - og send resten til dem som forsøker å ta vare på de jentene som blir jaget som hekser - for eksempel i Kongo.

Spis, drikk, elsk og vær daglig takknemlig for at du har dine egne tenner!
Vi har ingen anelse om hvor mye ubehag og plunder som fulgte med å måtte bruke gebiss
 - og problemet eksisterer omtrent ikke lenger i vår del av verden!!!
Så til det med heksejakt:
Jeg tenker med gru på hvordan jeg selv kunne blitt utpekt som som heks i min ungdom dersom jeg hadde vært født i en mer overtroisk tid. Med utseende som en taterbytting gikk jeg rundt i min relativt blonde "potetfamilie" som en vandrende spydighetsmaskin - og ikke nok med det: Mamman min var ikke frisk en eneste dag etter at jeg kom til verden! Muligens hadde de tatt "flyte eller synke-trikset" på meg - og brent meg dersom jeg ikke druknet med det samme...

Så derfor til mine medsøstre og brødre; dersom du likevel ikke klarer å være takknemlig for dine friske nyrer og billige lesebriller: Tenk over alt det andre helt fantastiske som vi tar som en selvfølge i dag: Vi har nesten alle som en i dette landet våre egne tenner når vi dør! Jippi! Vi kan spise biff på gamlehjemmet!!!
Dessuten: Inkontinens er noe man kan gjøre noe med! De gamle BEHØVER ikke lukte tiss lenger!!!

Vi kan seile inn i solnedgangen med blafrende grått hår... uten at gebisset blir tatt av vinden!
Stakkars oss hvis vi glemmer å være takknemlig for det!
DA har vi tapt!
Da kan vi bare gå å legge oss i pennalet!



fredag 21. juni 2013

Jippi: Jeg har menneskefasong - og kler komfortable sko ! ;)

At jeg har en kropp som passer inn i mine egne klær er en god målestokk på om jeg har det bra. At jeg i tillegg har funnet ut hva jeg bør gjøre og hvordan jeg best kan kle meg uten å plages (eller plage andre) - med noe som helst som kan snevre inn gleden over denne årstiden - er helt vesentlig for meg!

Ikke bare gode - men pene også - og hvorfor i alle dager skal vi egentlig lide for skjønnheten???

Jeg har tidligere lagt vekt på min takknemlighet over at jeg har en kropp som kan brukes! Jeg er daglig rett og slett glad for at jeg kan stå opp av senga, tøye meg både høyt og lavt, løfte og bære og drive på - uten å ha noe særlig vondt noe sted! Verd å glede seg over i seg selv!!! At kroppen i tillegg skal være en fryd for øyet må jeg nok etterhver ha et litt mer avslappet forhold til, synes jeg...

Og her vil jeg komme med noen trøstens ord: Det er i grunnen veldig, veldig få dager jeg føler behov for å trekke i bikini i andre menneskers nærvær i løpet av et år (og i disse få tilfellene ligger jeg for det meste ganske stille på et svaberg - og bekymrer meg ikke over så mye i det hele tatt)!

I tillegg kommer flere forsonende fakta: Det er mest vanlig (ihverfall her hos meg) å kle av seg sammen med folk som allerede er glad i deg... Og i slike tilfeller er det faktisk svært, svært sjelden at vedkommende har noen å sammenligne deg med!!! Juhu! :)

Dessuten finnes det utrolig mange tunikaer, knebukser, ledige gensere og kjolevarianter man kan ha på seg som framhever akkurat dine aller beste sider! Vis fram bena om de er fine – og vis fram rygg og skulderblad og liv dersom det er din forse!

Og hør: Du er nemlig ikke nødt til å sole magen hvis du heller ikke har tenkt å vise den fram offentlig! Dermed er jo fakta at du kan se fin ut både mens du soler deg med så mye du føler for å ha på deg – og når du vandrer rundt i det offentlige rom etter på...

SÅ: Ikke bry deg om at det er bilder av 18-åringer i bikini både her og der;  det er ikke sånn vi viser oss verken i selskap eller på jobben eller de fleste andre steder... Vi andre pleier faktisk å ha litt klær på til daglig! (Dessuten er de bare 18...OG datamanipulert!) Så ikke tenk mere på det!

Når det gjelder andre ukomfortable plagg har jeg også en grei regel: Gjør det vondt å ha på er det ikke noe å ha på! Og det inkluderer høyhælede sko og stringtruser!
Den gode nyheten for oss som har levd en stund er at det nå finnes utrolig mye bra klær, stæsj og fottøy med både komfort og elastikk!
Vi som har opplevd tenårene der vi måtte trekke på dongribuksa med kleshenger for deretter å måtte hjelpes opp i stående stilling av en god venninne (og selvsagt ikke en gang ville tenke tanken på å forsøke å sitte)... Vi bare fnyser når ungdommen nå til dags klager over trange bukser! FOR: Trange bukser nå til dags har stretch! Vi vet med vår dyrkjøpte erfaring fra 70-tallet at  det ikke en gang er snev av lidelse i å gå med trange bukser nå for tiden! Kanskje det er vi over 50 som er de eneste som virkelig vet å sette pris på disse nye, trange, men fleksible plaggene!?

Undertøy finnes jo dessuten også i deilige, usynlige men komfortable utgaver... Og ærlig talt: Hvor mange ganger har du opplevd at klærne har blitt revet av deg - slik at du angrer at de ikke matchet i det siste året... Ok?! Javel...! Ikke jeg !;)

Og: Jeg har funnet ut at det til og med produseres vakre, myke og deilige sko - som faktisk er så komfortable at de er som å gå med "fot i mose"! ;)

Så kan de som vil lide for skjønnheten bare holde på!

Det er ihverfall ikke noe for meg!

søndag 9. juni 2013

Ingen grunn til panikk...!

Her kommer et hemmelig råd - som jeg av og til også må minne meg selv om - men som jeg mer og mer klarer å leve etter...

Nei... Du behøver ikke ta sånn på vei...
For: Folk som vil deg vel ser ikke etter dine problemområder (det er det stort sett bare deg selv som gjør)... Derfor er det lurt å også ville seg selv vel. Tenk deg at du ser et menneske som sitter med et skamfullt uttrykk og raskt og uten glede stapper innpå deilig, fersk kake med smørkrem og jordbær på toppen... Du ser ikke kaken, men skammen og ugleden til denne personen!... Tenk deg et smilende, nytende menneske som spiser den samme kaken. Hun kan godt veie 100 kilo - men hvis hun ser ut som hun nyter kaka og gleder seg over livet så tenker du ikke annet enn at "det der ser godt ut - og at hun helt sikkert fortjener den deilige kaka"! Nemlig!

Tenk deg folk du liker.. Du ser alt det fine med dem - og leter ikke etter feil i det hele tatt! I de tilfellene du leter etter feil, eller tenker "jippi - hun har en vorte i nakken" da det er når dama heter Celina Middelfart -  eller hun er en riktig overlegen, ufyselig berte...
ELLER: Hun (eller han) har sagt, antydet eller signaliserer på mange forskjellige måter "AT HUN IKKE HAR FEIL"! For da blir vi skeptiske, nysgjerrigheten blir pirret - og dermed blir vi selvsagt ganske raskt ... på leting etter feil..! (At jeg nevner kvinner er tilfeldig eller bare fordi jeg er kvinne selv - dette er sikkert like vanlig blant menn!)
At jeg i tillegg nevner den vakre kvinnen med navn handler selvsagt bare om misunnelse (en dødssynd!) og hun er helt sikkert et vakkert, feilbarlig menneske på innsiden - som hennes venner (forhåpentlig) verdsetter som hun er - og mine tanker om henne spiller selvsagt absolutt ingen rolle - nettopp fordi jeg ikke kjenner henne - og slår bare tilbake på meg selv!
Det er jo bare jeg som blir stygg av slike tanker!
Nok om det for da kommer det geniale: Dersom du klarer å signalisere til omverdenen at du er et normalt menneske, med feil og mangler og du ærlig innrømmer at du ikke er perfekt,.. men at du forsøker å gjøre så godt du kan... Da vil folk akseptere deg som du er - og slett ikke lete etter dine feil! (For det er nemlig ikke noe spennende med dine mangler når du faktisk er klar over dem selv!)

NB: Dette gjelder også for dumme handlinger, husarbeid og interiør: Vi legger godviljen til! Dersom ikke folk signaliserer at de er perfekte og at deres hjem i tillegg er fullstendig plettfritt... Dette er de eneste tilfellene jeg kan være fristet til å lete etter støv eller rot - I alle andre tilfeller er vi slett ikke interessert i å sjekke slike ting når vi omgås andre!
Noen fysiske lover må vi bare godta som de er...
Så: Godta deg selv og andre med feil og mangler, og signaliser at du er klar over disse - og at du kan leve med dem. Gjør det du liker - og oppdag at du dermed får mer både tid og krefter til andre mer fornuftige ting. En vinn-vinn situasjon altså:
1. Du får det bedre med deg selv.
2. Andre oppfatter deg som et hyggelig og omgjengelig menneske med selvtilllit.
3. Du frigjør både tid og penger til å gjøre positive ting: Som å være sammen med gode folk, overskudd til noen som trenger din oppmerksomhet og feks til politisk engasjement!

I tillegg vil jeg anbefale å gjøre noe du synes er skikkelig gøy! For den som har det gøy kommer i flytsonen, finner opp nye ting og er mer kreative - noe som også kommer andre til gode!
Ergo: Ingen vits i å bruke tid og penger på å bekymre seg om sin egen navle...
Den er der den er allikevel.

tirsdag 4. juni 2013

Hvor ble det av "Volva"?

I vikingtida var det tradisjon og en selvfølge å respektere og lytte til gamle, kloke damer (og menn) - men hvordan står det til med respekten for "volvene" i vår tid???

OK... dette er ikke en gammel dame...
men det er en kvinne som har tenkt til å bli "ei god Volve" med åra !

Jeg skulle ofte ønske vi levde i et matriarkalsk samfunn. Et samfunn der bestemødre blir tilkalt når det virkelig gjelder! For hvem vet bedre enn damer som har levd en stund?... (kanskje menn som har levd en stund, da)

Uansett: Hvor er det blitt av "eldrerådene", "stammens eldste" - de som kjenner de uskrevne lovene, vet hvordan man skal takle en rullekake - og som faktisk har skifta mellom sommerdekk og vinterdekk minst 60 ganger på egenhånd!

Folk med hår på haka - enten de er kvinner eller menn. Folk som trenger lesebriller, men som når de først har fått dem på tar seg tilstrekkelig med god tid og tenker seg om før de kommer til en løsning. Og da skal det ofte være en løsning som ikke er voldelig, skadelig eller kortsiktig. Og akkurat det har jeg faktisk mye større tro på at folk som har levd en stund har evnene til...

Jeg drømmer meg noen ganger bort til dette lyttende matriarkalske samfunnet. Et sted der folk får mer og mer respekt jo eldre og mer gråhåret de blir. Et sted der stammens eldste kvinne sitter under et tre og stolt grer sine legghår med en liten børste mens hun gir råd og vink til den oppvoksende slekt...

Ei volve var i norrøn tro en kvinne som kunne spå om framtida og utøve seid. Selve fortelleren i eddadiktet Voluspå var faktisk ei mektig volve.
Som oftest var volva ei eldre kvinne. Hun reiste rundt, ofte sammen med ein flokk yngre folk... (!) Ei dyktig volve var fryktet og respektert, ble lyttet til - og tilkalt i viktige eller alvorlige situasjoner når folk trengte hjelp.

Ikke at jeg ønsker å spå om framtida - men har du levd en stund (og brukt litt tid på å lytte både innover og utover) har du etter hvert fått en ganske god intuisjon. Du kan litt om hva magefølelsen har å si deg - og du forstår mer om hva som kan bli konsekvensene av de aller fleste valg...

Så mitt forslag til verdens ledere er  å opprette lag av Volver og "Volvemenn" der resten av befolkningen kan komme å få råd og tips - både nasjonalt og internasjonalt...

Kanskje vi alle på denne måten heretter kunne unngå å gjøre de samme gamle tabbene igjen og igjen slik som vi har hatt en lei tendens til så langt?!...

Jeg melder meg i alle fall til tjeneste!

fredag 24. mai 2013

Om hagearbeid...

Eller: Arbeidslyst kom treng deg på - her skal du motstand finne...

Hva skjer`a?...ikke stort...!

Alle ordentlige voksne er så flinke til å ordne det fint rundt seg, synes jeg... Så jeg er nok ikke ordentlig voksen, jeg, da...

Jeg kan da brette opp armene og jobbe jeg og! Jeg kan legge gulv og snekre og pusse og male og til og med legge komplisert tapet heeelt alene... Men når det gjelder hagearbeid er jeg ganske skuffende...

Noen trodde at jeg var så flink fordi jeg klarte å dyrke noen små tomatbusker og hyppe noen erteblomster her et annet år - men saken er at det var bare PÅ TROSS AV alle mine manglende grønne fingre - ikke fordi det faller meg lett! Det faller meg nemlig tungt!

Det er kanskje fordi jeg heller sitter med en god bok - et titalls prøver som skal rettes (som jo heller ofte gir rød-fingre ;) eller fordi jeg heller løper en tur, stikker til en venn - eller spetter ut i skogen og setter meg på en stubbe istedet...

Ikke vet jeg  - men det å stulle og stelle i hagen har liksom aldri blitt min greie... Og nettopp derfor har jeg en plan! Et stort og buskete mål:
I ÅR SKAL DET SKJE!
I ÅR skal alt bli så mye bedre! I år skal jeg klippe plentustene! I år skal jeg rykke opp ugress og beskjære busker! I år skal jeg plante stauder i et ordentlig bed! Og i år skal jeg kjøpe ordentlige utemøbler!
Jeg skal forsøke å være en ordentlig voksen!
En som holder det i orden rundt seg og slipper luske duknakket inn forbi naboene mens jeg mumler "unnskyld, unnskyld, unnskyld" pga det svære ugresset som henger over skillegjerdet - eller høstløvet fra i fjor som flakser over fra min side og lager ugreie for dem... I år skal ALT bli så meget bedre...

Trur eg... ;)

onsdag 22. mai 2013

Et liv ikke helt uten ubehag...

Noen ubehagelige spørsmål og følelser krever faktisk at vi gjør noe med dem... ikke bare skyver dem under teppet og lar dem ligge der til vi er «comfortably numb» både i hjerte og hjerne...
Helt ufrivillig lokker vi folk til oss med vår velstand og vår overflod... og vi vil ihvertfall ikke se dem!
En sak som gir meg ubehag er tiggere. Jeg innrømmer at jeg gir tiggere penger en gang i blant – men det gir meg ubehag bare å se folk sitte der – sammenkrøpet – eller bedende... Og det er like ubehagelig enten jeg gir dem noen slanter – eller ikke...

Ja, det er ubehagelig for meg! Men jeg klarer meg... For jeg behøver ikke å sitte på en kald bro hele dagen for å få noen slanter i koppen – eller legge meg til å sove ute under en presenning... Jeg trenger heller ikke rote i søpla etter tomflasker – eller spørre folk om noen småpenger... Og enten de er norske rusavhengige eller de er lykkesøkere fra andre land: De fortjener vel hvert eneste øre! Ikke en vill hest kunne få meg til å utsette meg selv for denne fornedrelsen for å «lure» penger ut av velfødde nordmenn!!!

Jeg selv har det utrolig behagelig – og jeg bidrar der jeg kan. Hvorfor blir jeg likevel så plaget av tanken på disse menneskene? Jeg snakker for eksempel om de menneskene som kommer til Oslo og som ikke blir tilbudt hverken en seng eller en do – og som likevel blir hetset for å ligge ute – og for gjøre fra seg i parkene... Og som nå skal vekkes og jages dersom de sover ute - slik at de ikke en gang skal få nattesøvnen sin... Akkurat det må vel rett og slett være tortur?!

Jeg tror det aller største ubehaget kommer av at jeg (i motsetning til en del andre?) har innsett at dette er folk, personligheter, homo sapiens, tenkende, følende og lidende mennesker som meg selv...

Jeg tror at jeg deler denne følelsen med alle som en eller annen gang har kommet tett på fremmede mennesker som enten er fra et fattig land, bor dårlig, ikke har råd til mat – eller har snakket med noen som en eller annen gang har vært nødt til å fortelle barna sine at de faktisk må legge seg sultne i dag og – fordi det BARE IKKE ER NOE MAT I HUSET! Vi kan kanskje holde ut tanken på å legge oss sultne selv en gang i blant – men det å skulle se på sitt eget lidende barn og vite at vi ikke en gang klarer å mette de vi er aller mest glad i er HJERTESKJÆRENDE! Og det er ikke særlig mye bedre å skulle leve med at man ikke kan tilby barna sine en seng, legebehandling - eller en trygg oppvekst eller utdannelse.

Alle som har møtt mennesker i en slik situasjon – et eller annet sted i ett eller annet land blir alltid slått av nettopp dette: Dette er jo mennesker! Det er folk som deg og meg – som opplever dette!

Bare vanlige mennesker - som ikke har vært så heldige å bli født under en like heldig stjerne som meg – men som derimot har havnet i en situasjon, i et liv, i en familie der det ikke var en eneste sjans – en eneste utvei annet enn kanskje EN lokkende bakdør: Det å satse alt og forsøke noe helt nytt – noe grensesprengende og sikkert skremmende: Å reise for sine siste innsparte midler til et land der det kanskje kan være håp om å tjene noen hardt tiltrengte grunker...

Hvis du ble rammet av sult, arbeidsledighet og nød – hvem ville du helst vært: Den som stille ble sittende å se på at familien skrumpet inn foran øynene dine – eller den som satset alt, kanskje satte deg på en buss og reiste til et land for å se om det kunne være en bitteliten mulighet for å tenne et håp i noens øyne...?
Jeg vet ikke selv hva jeg ville ha gjort - men jeg håper at jeg hadde brukt min siste rest av initiativ til å gjøre noe aktivt...

søndag 19. mai 2013

Når overarmene overtar fokus...

Bildet er beskåret og mine overarmer er allerede på et tidlig tidspunkt "kuttet" vekk - av meg selv... før jeg fant ut at jeg skulle skrive om dem... Jeg har altså allerede forsøkt å redigere dem ut av livet mitt... og hvorfor følte jeg behov for det???
Dette er et innlegg på en blogg jeg håper skal inneholde oppbyggelig, feministisk, humørfylt skråblikk på det å være menneske - fra et meeeget gjennomsnittlig ekspemplar av arten...

Generelt mener jeg at det å være menneske i seg selv er et utfordrende stykke arbeid. Hver dag er vi ett hjerteslag nærmere døden! Men det gjelder å kunne leve (ikke dø langsomt og deprimert) med dette "memento mori" i bakhodet!
For meg handler livet først og fremst å kunne holde ut med meg selv på best mulig måte - slik at jeg skal bli mer utholdelig for mine nærmeste - og for verden!

På mange måter regner jeg meg selv i overkant reflektert, trygg og realitetsorientert.
Derfor kan jeg bli både oppgitt og betenkt over meg selv og mine egne reaksjoner på slike konkrete bevis på nettopp dette at klokken tikker, huden løsner og at tiden renner ut!

17 mai tilbrakte jeg flere deilige timer i vårsola sammen med mine flotte barn og enda flottere barnebarn - og selvsagt ble det tatt bilder (våre liv er grundig dokumentert - lurer på hva ettertiden vil gjøre med all denne informasjonen!?). Og når jeg sitter på toget hjem og ser på de koselige bildene er det EN TING som tar all min oppmerksomhet: At overarmene mine ser ut som en sumobryters!
Hjelp! Mamma og lubne tanter og alle tanters tanter og bestemødre skal ha slike armer...Men JEG???!

Og hvorfor er dette en erkjennelse som er så tung å svelge?
Hvem har sagt at dette er så inn i hampen skammelig, grotesk og grusomt som jeg føler at det er der jeg sitter og gremmer meg på toget???
Vi bortskjemte og mette i vår del av verden lider alle (hver dag!) under denne trange normen for hvordan vi skal se ut i dette århundret. Det finnes til og med ganske trange normer for hvordan en middelaldrende kvinne som forsørger seg selv, har både hus og barnebarn og ikke plager noen (iallefall ikke veldig mange) bør se ut! Det er rett og slett ikke lenger tillatt å være fornøyd med å se ut som en mormor! Men hvorfor er det så sørgelig å se at huden løsner - og hvorfor er det er så vanskelig å skulle forsone seg med? Jo; fordi noen har fortalt oss det!

Det er absolutt ikke fordi disse armene ikke fungerer! For det gjør de!!!

Og det er igrunnen det jeg ønsker å formidle til meg selv - og alle andre som skulle ha et lignende "problem" i dag: Disse armene fungerer utmerket! De fungerer til å lage meg en fantastisk kaffekopp! De fungerer til å skrive det jeg vil! De fungerer til å ta meg opp på den høyeste fjelltopp - for den er så bratt at jeg må dra meg opp etter armene, faktisk! De fungerer til å padle med, de fungerer til å ro! De fungerer til å legge gulv - og til å bære stein! De lager mat og grer mitt (fortsatt) tykke hår -  og innimellom fungerer de til og med til å vaske hus og vinduer og til å rydde! MEN: Aller viktigst av alt : De fungerer til å holde rundt og klemme de jeg er aller mest glad i  - og jeg klarer å løfte og bære å holde mitt kjære barnebarn med dem! Så det så ! Hengearmer eller ikke: De er mine - og jeg er glad i dem!