Translate

tirsdag 13. januar 2015

Hva om jeg blir minstepensjonist? - og hva skjer videre nå, da...

Skremsel og gru! Minstepensjonist! Det er det folk spør meg om når jeg dingler rundt her og ikke jobber 100 prosent hele tida lenger... Og ja -klart det er luksus å ha de mulighetene som jeg har i dag - å kunne velge å jobbe lite og finne ut hva som skal bli av meg de neste åra... Men SKREMT av ordet minstepensjonist - nei - det blir jeg ikke...

Jeg har alltid drømt om å komme til India - jeg har ønsket å gjøre yoga og meditasjon i hjertet av tradisjonens opphav. Nå har jeg gjort det! - og mere til! Det var inspirerende og flott - men jeg lærte nok en gang - at det meste kan nytes der du er - bare du er oppmerksom på alle dine virkelige muligheter.
Jeg trenger iallefall ikke jobbeogjobbe for så å MÅTTE reise til utlandet for å KRASJE av utmattelse av selve livet!
 "Fort of Agra"- besteget på elefantryggen...
Hele tida mens jeg tok denne reisen tenkte jeg på at det ikke kommer til å være en selvfølge for meg som pensjonist å kunne foreta slike store reiser - kanskje noen billigturer i Europa - og kanskje enkelte besøk til familien i Gambia... - men en slik reise som jeg gjorde i Kerala og i Dehli, Jaipur og Agra nå i jula kommer ikke til å bli noen jevnlig foreteelse for min del - og det er helt greit!
En drøm er oppfylt - og vil være et evig minne og en inspirasjon.
Men min livsførsel i framtida vil ikke kunne gi grunnlag for å gjøre slikt særlig flere ganger, tenker jeg... Og det rare er at det ikke er en skremmende tanke i det hele tatt!

Jeg er ganske sikker på at jeg vil være fornøyd med å være her i nærheten av mine. Venner og familie som kan møtes og gå en tur/lage et måltid sammen mens vi filosoferer sammen er jo noe det beste man kan oppleve - og det kan gjøres HER! En sykkeltur fra badestranda - og en biltur fra skiløypene - et steinkast fra byen - og en rusletur fra brygga...
Det meste kan nytes her og nå - helt enkelt...
Jeg håper også på mulighetene til å dyrke litt mer til eget forbruk. Spise enkelt og sunt - og meditere og gjøre yoga i mitt eget hus - har jeg jo allerede satt igang med. Med det nye lokalet som jeg setter i stand i "forretningslokalene" i førsteetasje ser jeg også flere muligheter for samvær med større grupper her i vår egen gård. Det å ha åpent hus og plass til mat og samvær i "butikklokalene" som nå tar form under meg vil kunne by på flere og mer sosiale anledninger for hele storfamilien - og kan også gi oss muligheter for å være kreative med små midler i det rommet vi skaper der! Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette vil være nok for meg i framtida også - så lenge barn og barnebarn fortsatt vil dele tid og plass med meg...
Her kan det bli plass til "storfamilen" og venners venner for kurs, kaffe og felleskap...
Jobb kan være så mangt - for første gang i mitt voksne liv har jeg trappet ned og valgt å jobbe mindre enn 100 prosent. Men jeg har jo ikke vært helt uten noe å gjøre, da - selv om jeg har hatt plenty av tid til yoga og kontemplasjon (og skriving)...
Jeg har vært så heldig å få noen faste, meget entusiastiske yoga-elever her i huset. I tillegg holder jeg yogakurs på en videregående skole i nærmiljøet en gang i uka... tilsammen små, små skritt til en liten inntektskilde. I tillegg skal jeg nå begynne på kurs i regi av Bufetat i kommunen (barnevernet) for muligens å kunne jobbe litt for dem også etterhvert. Og slik - sakte, men sikkert begynner en ny hverdag å ta form her i byen - og det føles riktig og bra!
Yoga i stua mi er et tilbud som er åpent for alle som måtte ønske det :)
At jeg i framtida tilpasser meg en mer rettferdig fordeling av ressursene i verden - og trapper ned mitt eget forbruk ytterligere (og forsøker å bli litt mer selvberget) virker fortsatt selvfølgelig for meg. Å leve enkelt og "nedpå" virker bare betryggende og godt på meg også i dag! Så lenge jeg og mine nærmeste er friske OG har det vi trenger for å kunne ha overskudd til også å bry oss om andre... Ja - da har jeg nok!
Det er luksus det!



mandag 17. november 2014

Å leve med kaos mens man puster med magen...

Jeg kjenner at det å starte på opp-pussing i "butikken" setter igang en god del angst-for-at-penger-raser-ut-uten-at penger-kommer-inn-skrekk...
Maling er kommet på - og alt gulvbelegget er nå fjernet etter at dette bildet ble tatt
 - så nå er det klart for gulvsliping ...og alt koster...
Men jeg forsøker å snakke fornuft med meg selv og minne meg selv på at risikoen ikke er SÅ allverdens så lenge jeg alltids kan få til å leie ut lokalene som hybel hvis alt likevel skulle skjære seg til slutt...
Da vil jeg ha kunne få dekket opp de fleste utgiftene mine i løpet av 2-3 år-
Planen er slik: Opp-pussingen skal dekkes "på gården", men jeg låner "gården" penger i denne fasen - og om nødvendig så får jeg husleie inn etterhvert for å betale tilbake mine utgifter...

Inntekten mine så langt på denne siden av sommeren er jo bare for yogatimene. Jeg har ikke annonsert, men har fast to timer i uka nå. Den ene timen er om kvelden på Melsom videregående skole der mellom 30 og 40 ungdommer har yoga en gang i uka. Det er fint og hyggelig at så mange setter pris på å være med, synes jeg! Og en fin referanse å ha om jeg skal tilby yoga/meditasjon på flere skoler!

Yoga er bra for det meste... Selv har jeg likevel pådratt meg en slags tennis-albue igjen etter å ha malt vegger og fjernet gulvbelegg i "butikken", men det går fort over for nå skal jeg ikke gjøre så mye mer av de greiene på en stund... tror jeg...
Jeg har bestilt den kjempeflinke gulvsliperen fra Horten til å ta seg av de 24 kvadratmeterne i hovedlokalet - det skal bli rustikt og slitesterkt - og nå driver jeg og innhenter forslag på kjøkkenløsninger og ovn der nede også...spennende... litt for spennende om nettene når jeg ligger og tenker på "100.000 her og 100.000 der" som investeres uten at jeg helt vet hva det egentlig lander på der nede...

Oooo....

Og så må vi søke her og der, lese oss opp på brann- og serviceforskrifter, lov om helsevern og det ene med det andre... Så lang har Tønsberg kommune virket imøtekommende og raske på avtrekkeren, iallefall... :)

I mellomtiden øker jeg kontaktnettet mitt og driver meningsfylt frivillig arbeid - litt for frivillighetssentralen - og litt for Røde Kors her i byen.
Og så forsøker jeg å si til meg selv at dette ordner seg...
Det gjør det alltid...
:D

mandag 27. oktober 2014

Joda - det skjer ting...

...og for dere som tror på slikt kan jeg ikke unngå å nevne at det sannelig oppleves akkurat nå på en måte som om universet sakte, men sikkert skrur sammen alle tingene i den retningen jeg drømmer, håper og tror!
vent og se...hvis ikke alt plutselig skulle snu så tror jeg kanskje at noe "magisk" faktisk vil skje...
Folk som jeg har ønsket å samarbeide med fordi de driver med viktige og bra ting tar rett og slett kontakt - og setter igang prosjekter i hodet mitt. Det kan se ut som om jeg kan få nytte av det jeg er best på - både når det gjelder yoga, pedagogikk, omsorg og samfunnsengasjement i en sosial setting.. At dette i tillegg skjer litt og litt og i mitt eget tempo er også veldig bra!

Lokalene er snart tømt - og neste uke kommer kommunens representanter på befaring med råd og tips - og deretter blir det opp-pussing og styr - og flere bilder å vise fram også etter hvert, tenker jeg...

Jeg har også fått kontakt med frivillige organisasjoner der det er kloke mennesker som har tenkt de samme tankene som oss med på laget - disse skal vi skal prate mer med - og så får vi se... (kryptisk,..men sånn må det være "just nu"...)

Så derfor sitter jeg altså akkurat nå og føler at kverna kverner og jobber for meg - og at den magefølelsen som sa til meg at jeg ikke skulle stresse, men bare vente og se - så ville ting ordne seg - kanskje faktisk hadde rett...

...og mer enn dette kan jeg ikke si på denne siden av jul, tenker jeg...
for...de tre T-ene er, som alltid, også viktige her:
Ting Tar Tid

tirsdag 23. september 2014

Meningen med livet...

Etter å ha tenkt mange tanker i mange dager (mens jeg ofte har følt meg liten og hjelpeløs fordi jeg ikke forstår hvordan jeg skal klare å redde menneskerasen fra tulle det helt til for seg selv) har jeg lurt på om det kanskje er så enkelt at meningen med det hele er at vi rett og slett i alle fall lærer noe essensielt mens vi er her?!
Som vanlig kan jeg ikke tilby stort mer enn helt gjennomsnittlige "Supperåd" her fra mitt hjørne av verden, men kanskje er det bare det som er meningen...
Jeg lærer heldigvis litt hver dag... og så har jeg lært man behøver ikke gå på skole eller på kurs - eller en gang alltid å åpne en bok - for å tilegne seg ny kunnskap. Hvis man bare lytter og følger med og tar seg tid kan man lære mye bare ved å være.. Alene - og sammen med andre...

Jeg har lært mye om meg selv i det siste - og så lærer jeg mye av barna mine - og barnebarnet! Det gir mening for meg at det går an å lære noe hver dag ved å lytte litt innover - og ved å lytte mye til de som er yngre enn meg! :D Derfor fortsetter jeg å "forske på"
a) hvordan jeg kan få "mye ut av lite",
b) hva som kan spises av det jeg finner rundt meg i nærmiljøet" og
c) hva som kan gi meg glede her jeg er (særlig hvis jeg bare venter litt og lar ting "komme til meg").

Så langt kan jeg oppsummere at:
1. Jeg blir bedre og bedre til å bake brød - men det går ikke bra hver gang heller...
Et litt vindskjevt hjemmebakt brød blir "restemat" med urter og havsalt i olivenolje - tørket i ovnen og har nå nærmest fått "evig liv" som brødkrutonger...
2. Jeg har enda ikke fått behov for å spise snegler (jada - jeg vet det er en delikatesse...)
Denne sneglen bor på Tolvsrød og har både for-mor og for-far som jeg en gang tok med meg hjem fra Husøy fordi jeg tenkte jeg kunne drive med "snegle-oppdrett" - jeg har lært at det går visst an - men jeg har også lært at jeg ble ikke rik av det heller...
3. Joda - man kan spise tang og tare som man finner i fjæra - og det er både sunt og ikke vondt heller hvis du vet hvordan du skal bruke det.
Det går an å plukke, tørke, male og spise tang fra sitt eget nærmiljø - og havsalt er sunt salt - så blander du de to får du  en vinn-vinn-smakstilsetter!
4. Restemat er godt hvis du har mulighet og tid til å bruke skikkelige råvarer i utgangspunktet.
5. Å koke kraft er vel verd tiden det tar (og det er slett ikke anstrengende)!
Å koke kraft av hønseføtter og gulrøtter gir faktisk akkurat den sausen og suppa du drømmer om!
6. Fermentiserte grønnsaker er verd å prøve seg på... aner ikke om jeg har gjort det riktig - men datteren min har erfart og lært meg en god del nå i sommer!
Min datter og hennes venner har lært meg å preservere grønnsaker i melkesyrebakterier.  (Lacto fermented)
Både rimelig, bra for magen... og godt!
7. Tid er en relativ tilstand.
8. Bad i saltvann er aldri galt.

Jeg kan utdype og filosofere de fleste av disse punktene i det lange og brede...
Jeg skal ikke gjøre det akkurat nå.
Fortsatt lurer jeg på hva jeg skal bruke resten av pengene og tida på.
Jeg har ikke så mange svar, men hvis det er mulig å drive med mat, samvær - og å være med  på å skape et lite, bærekraftig hjørne i verden for de som vil dele det med oss tror jeg det må være verd et forsøk.

Hvis jeg klarer å lære hvordan jeg skal dyrke økologisk (i byen!), preservere og generelt ta best vare på mat, folk og tanker...  for deretter å servere - og dele kunnskap med kommende slekter (og dessuten lære tilbake fra dem hva som er viktig for framtida)... Ja - da vil det nok føles meningsfylt...
For selv om jeg ikke klarer å redde verden... så vil jeg iallefall gjøre så godt jeg kan for å forsøke å redde meg selv...!

mandag 8. september 2014

Steg 1.5 - veien videre...

Ja - så er jeg endelig kommet i hus. Varmtvann, seng, dusj og det hele! Så hva gjør man så: Jo - man begynner på resten av prosessen!
Til og med seng til gjester er på plass nå!
Neste steg er definitivt å bli kvitt alt jeg IKKE skal ha som fortsatt står i "butikken" der nede! Hvor kommer det fra alt sammen???! Gang på gang har jeg flyttet rundt på esker, lett etter kjelene mine, dyna mi - eller en sokk... Og gang på gang blir jeg slått av alle tingene der nede som jeg ikke føler behov for å ta med meg videre i livet...
Men alt MÅ UT, for; neste trinn er å gå igang og pusse gulvene - i alle fall i den ytterste delen av forretningslokalet.
Snart!
Hvor skal jeg gjøre av alt sammen?, lurer jeg nå...
Jeg håper på å få til å lage en kjøkkenløsning der nede. Et sted hvor man kan servere kaffe, te og kanskje en suppe eller to... Og et sted hvor man kan invitere inn flere "stammemedlemmer" for å lage middag sammen, dele filosofiske tanker og holde kurs for eksempel...
Og i mellomtiden er det også nok å ta tak i.
I dag har jeg: ryddet i garasjen sammen med min far,
vasket gamle tekstiler og sengetøy og hengt ut til lufting ting som har ligget på lager litt for lenge,
funnet rare ting - og overflødige ting som må ut, vekk eller sorteres og oppbevares,
laget "granoli" og rødbetsuppe, pakket ut enda flere esker - og til og med funnet fine ting som jeg absolutt vil beholde også..!
Fin, gammel krukke som jeg fant i et skap :)
Hjemmelagt frokostblanding og suppe med knallfarger er bra!
Selv om det er mye som gjenstår - og jeg ikke helt ser enden på rotet i loft, kjeller og boder - kjenner jeg at jeg puster bedre nå som jeg endelig har kommet fullstendig på plass i mitt eget krypinn - med seng og bad og det hele.
Og puste - det er jeg jo absolutt en tilhenger av!
Og av å spise!
Og av å glo!


søndag 31. august 2014

Tilværelsens uutholdelige letthet...

Det er jo egentlig ikke rart at jeg tenker mye for tiden - det er jo så mye tid der til å tenke på - plutselig!
Viktig å tenke de rette tankene til rett tid - og så; gå videre...
Når jeg ser tilbake gikk det jo i et uendelig hardkjør helt fram til jeg flytta - og ikke har jeg hatt så mye tid til å sette meg ned etterpå heller. Men nå er høsten her - og plutselig griper ikke hverdagen like kraftig tak i meg som den alltid pleide før om åra...
Dermed blir det merkelig nok også mer tid til å bekymre seg over alt det jeg ikke rekker å gjøre - eller over verdenssituasjonen generelt - altså også ting jeg absolutt ikke kan gjøre noe med (som syltynn våpenhvile i Gaza, kamper i Irak og ebolautbrudd i Senegal)...
At jeg fortsatt sliter med sengeplass og vanntilførsel er et uvesentlig luksusproblem.
Selv om jeg sikkert er over gjennomsnittet flink til å legge ting vekk - og snakke oppløftende til meg selv- er det faktisk en større utfordring for meg å distansere meg fra verdens elendighet og min egen dårlige samvittighet med større pusterom og bedre tid. Mer enn noen gang føler jeg på det at jeg tilfeldigvis befinner meg på den nydeligste, grønne gren her i verden - og i tillegg har jeg ikke dette altoppslukende arbeidet som kaster seg over meg daglig og døyver tankene... På toppen av dette (at jeg reflekterer mye over hvordan det egentlig skal gå med planeten vår) så har jeg det personlig så godt og trygt at jeg innimellom kan bli redd for å få noe tungt i hodet - uten forvarsel...

Derfor må også jeg (med mine 35 års erfaring med meditasjon og kontemplasjon) støtt og stadig si til meg selv at det mer enn noen gang er viktig at jeg konsentrerer min energi  på alle dem jeg nå en gang er så heldig å ha her rundt meg - forsøke å være et godt forbilde, ta vare på meg selv - og at jeg bidrar med mitt lille "stillehjørne" for å hjelpe andre til å hjelpe seg selv også...
OG: Det jeg ikke kan få gjort noe med må jeg tillate meg selv å tenke på, forsøke å forstå - men så må jeg også gi slipp...!
Jeg - et lite sandkorn i stjernetida - den korte lille stunden i universet da stjernene lyser og det er liv...
Puste, akseptere - og gi slipp - hver gang og på nytt og på nytt...
Derfor er jeg så utrolig takknemlig for at jeg har kommet i gang med i alle fall litt yogaundervisning her i leiligheten min... Og til min store glede var det akkurat så fint å veilede i øvelser og lede meditasjon for andre her som jeg hadde håpet! Det føles faktisk veldig, veldig bra!
Så da er det håp!
Yes!

torsdag 21. august 2014

Me, myself and I...

Jeg har vært ganske flink til å logge ut og bruke tid på meditasjon og yoga innimellom pappesker og IKEA-turer, men jeg må innrømme at jeg likevel har kjent ganske kraftig på følelsen av å "ikke være en del av noe" den siste uka...

Når jeg innser at jeg MÅ ha et skap å henge klærne i - og at det like gjerne kan være et skap jeg setter sammen sjøl - er jo det en ærlig sak - ikke spennende og ikke fullstendig gratis - men helt greit. Jeg synes faktisk det er helt OK å sette sammen møbler som har vært flatpakket - og min erfaring er at alle delene pleier å være der - og de pleier å passe!

Men jeg føler meg alene. Alene når jeg kjører tilhengeren rundt og rundt på parkeringsplassen på IKEA for å slippe å komme i den situasjonen at jeg kanskje må rygge.
Alene når jeg skal lempe ting av og på...
Og når jeg åpner pakken for å sette det hele sammen møter jeg jammenmeg denne illustrasjonen:
Trist og alene personen til venstre der... men er det MEG???
Da bryter jeg sammen!
Nei!
Jeg gjør ikke det!
For jeg er flink til å snakke til meg selv...
Jeg sier: Kjære deg - dette er bare en forbigående fase. Du har slekt og venner som bryr seg om deg.. Hvis du vil ha hjelp til å holde endestykkene sammen mens du jobber med skrudrillen - ja - så er det jo bare å spørre noen, da!
Det er jo en stund siden jeg begynte,.. og sikkert enda en stund til jeg kan flytte inn på soverommet...
Men det skal sies at det koster litt.
Det koster litt å våkne i et kaos av halvferdige ideer og pappesker hver eneste dag - uten å ha kolleger å klage til, å drikke kaffe sammen med, le sammen med - eller som kan trekke lasset og holde veggene sammen rundt meg når det glipper...
Heldigvis veit jeg jo at dette er en overgangsfase.
Og jeg blir jo grundig kjent med meg selv.
Og med det faktum at selv jeg trenger noen.
Noen til å holde fast i det jeg driver og skrur sammen nå og da, for eksempel...
Så veit dere det!
Jaja...